Islamistledede opprørere har i en overraskende offensiv tatt kontrollen over store områder i Syria. Her følger en oversikt over hvem som nå kontrollerer hva.

Lynoffensiven som startet i forrige uke, kom uventet på Bashar al-Assad-regimet. Utviklingen betyr utvilsomt at Syria står foran en ny periode med økt vold og konflikt.

Her følger en oversikt over hvem som nå kontrollerer hvilke områder i Syria.

Hayat Tahrir al-Sham (HTS)

Hay’at Tahrir al-Sham (HTS) - eller «Organisasjonen for frigjøring av Levanten» - har sine røtter fra starten av den syriske borgerkrigen. Gruppen het tidligere Nusrafronten og hadde bånd til al-Qaida. Gruppen er terrorstemplet i USA og EU.

Fram til i dag har HTS vært betraktet som en relativt lokal syrisk opprørsgruppe, men som har representert en farlig opposisjonskraft. HTS opprettholder en salafist-jihadistisk ideologi, til tross for sin offentlige splittelse fra al-Qaida i 2017. «Salafi-jihadisme» er en betegnelse for al-Qaidas ideologi.

Onsdag i forrige uke innledet HTS og dens allierte en større offensiv og inntok Syrias nest største by Aleppo samt dusinvis av andre byer og landsbyer i området. Assad-regimet mistet kontrollen over disse områdene, etter år med framgang med russisk støtte.

Opprørere har også rykket sørover, og torsdag denne uken inntok de storbyen Hama, Syrias fjerde største by. Gruppen kontrollerer dermed store deler av Idlib-provinsen og områder i Aleppo-, Hama- og Latakia-provinsene.

Regjeringsstyrkene

Under borgerkrigen, som brøt ut i 2011, mistet Assad-regimet kontrollen over store deler av Syria til opposisjonsfraksjoner, kurdiske styrker og jihadister fra Den islamske stat (IS).

Hæren gjenvant imidlertid gradvis områdene med støtte fra både Iran og Libanons Hizbollah-gruppe. I 2015 bidro russisk intervensjon til at regjeringsstyrkene fikk tilbake kontrollen over det meste av landet.

Regjeringsstyrkene har fortsatt kontrollen over Sør-Syria, inkludert Sweida-provinsen, hvor det har vært regelmessige protester mot regjeringen i over et år. Assad-styrkene kontrollerer også den sentrale Homs-provinsen, mesteparten av naboprovinsen Hama, hele Tartus og store deler av Latakia-provinsene på vestkysten, samt Damaskus og dens omkringliggende provinser.

En del av Aleppo-provinsen i nord er også fortsatt i regimets hender, samt deler av Raqqa-provinsen og omtrent halvparten av den østlige Deir Ezzor-provinsen.

Iran, Hizbollah og Russland

Både Iran, med sine interne problemer, og Hizbollah, bundet opp i krigen mot Israel, regnes for å være svekket.

Iran hevder i dag at de kun utplasserer militære rådgivere i Syria etter invitasjon fra Damaskus.

I løpet av den to måneder lange krigen mellom Israel og Hizbollah i Libanon har israelerne trappet opp kraftig angrepene mot Hizbollah og Iran-tilknyttede mål i Syria.

Russiske styrker er fortsatt stasjonert i flere regjeringskontrollerte områder, inkludert Hmeimim-flybasen nær Latakia, men antallet soldater er ukjent.

Russiske myndigheter hevder at mer enn 63.000 russiske soldater har tjenestegjort i Syria, men i dag har Russland bundet opp det meste av sin militære ressurser til krigføringen mot Ukraina.

Kurdisk styre

I 2012 trakk regjeringsstyrkene seg tilbake fra kurdiske områder i Nord- og Øst-Syria. Det banet veien for at kurderne kunne konsolidere kontrollen over disse områdene. Kurderne etablerte en halv-autonom administrasjon.

De kurdiskledede Syriske demokratiske styrker (SDF), dannet i 2015, regnes som kurdernes de facto hær. Styrkene er en allianse av krigere, deriblant kurdere, syriske kristne og arabiske muslimske fraksjoner.

Med støtte fra USA bekjempet styrkene gradvis IS fra deres områder og utvidet dermed gradvis sitt territorium. SDF kontrollerer i dag rundt en firedel av Syrias territorium og regnes som den nest sterkeste militære styrken etter hæren.

Raqqa-provinsen

De kurdiske styrkene kontrollerer mesteparten av Raqqa-provinsen, inkludert byen, en tidligere IS-bastion, halvparten av naboprovinsen Deir al-Zor og deler av Aleppo-provinsen.

SDF kontrollerer også Hasakeh-provinsen i nordøst, selv om syriske regjeringsstyrker også er til stede der, inkludert i byene Hasakeh og Qamishli.

USA-ledede koalisjonsstyrker, som altså gikk inn i Syria i 2014 for å bekjempe IS, har opprettet baser i Al-Omar-oljefeltet, samt Conoco-gassfeltet – begge i kurdiskkontrollerte områder.

Amerikansk personell er også stasjonert i kurdiskkontrollerte Hasakeh- og Raqqa-provinser.

Tyrkisk-støttede grupper

Noen dager etter HTS-angrepet i forrige uke angrep tyrkisk-støttede grupper kurdiskledede styrker i Tal Rifaat-enklaven.

De tyrkisk-støttede fraksjonene, som kontrollerer områder langs den tyrkiske grensen, tok den strategiske byen Tal Rifaat og nærliggende landsbyer i Aleppo-provinsen, ifølge Syrian Observatory for Human Rights.

Siden 2016 har Tyrkia gjennomført flere bakkeoperasjoner for å drive ut kurdiske styrker fra deler av Syrias nordlige grense.

Den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan har lenge forsøkt å etablere en 30 kilometer dyp «sikker sone» langs grensen mellom Syria og Tyrkia.

Den islamske stat (IS)

IS-krigere erklærte et «kalifat» i juni 2014 over store deler av Syria og Irak, der de innførte sitt strenge islamistiske terrorregime.

De ble nedkjempet i 2019 av militærkoalisjonen ledet av USA. Men IS er til en viss grad fortsatt aktive og har fortsatt å utføre dødelige angrep mot både SDF og regjeringshæren fra sine gjemmesteder i den enorme syriske ørkenen.